Rajah - barsk, kneggende kylling på to stolper

Nå lukter det godt i stua.

Etter nærmere et halvt år uten å skrive noen innlegg, poste noen videoer eller laste opp et teit bilde av meg selv eller to katter som slåss, så velger jeg å starte mitt første innlegg med at det lukter godt i stuen. Jeg har lenge prøvd å se for meg hvordan jeg skal formulere den første setningen på innlegget som skal vise at "Hei, nå er jeg halvveis tilbake med skrivingen igjen", men jeg så egentlig ikke for meg at det var så enkelt som å skrive "Nå lukter det godt i stua".Hadde jeg visst hvor enkelt det var, så hadde jeg lett startet et innlegg for lenge siden med "Mine høytalere i hybelen er sorte", "Jeg så en hund i dag" eller "Nå sitter jeg kun med t-skjorte på overkroppen".

Uansett hva jeg hadde skrevet, så måtte jeg jo ha forklart hvorfor. Jeg hadde forklart, eller i det minste utdypet noe om høytalerne mine, forklart om hvordan hunden så ut eller pratet om hvor varmt det var, fordi jeg kun satt i t-skjorte.

Det lukter godt i stua. Vi har pyntet juletreet. Herregud så deilig en edelgran lukter. På fredag, eller torsdag (pappa sin evne til å ikke huske enkelte ting har dessverre snikt inn på meg også), kjøpte vi treet. Nå kom jeg på at det var på torsdag, men lar det at pappa sin evne har snikt seg over til meg også stå, i håp om at du humret bittebittelitt når du leste det.
Mor betalte for treet, og jeg hadde æren av å ta på mange trær, attpåtil æren av å bære treet mor betalte for, inn i bilen. Det gjorde at hendene mine luktet skikkelig kvae. Jeg kan bare se for meg hvilken tåpe jeg så ut som da jeg titt og ofte luktet på hendene mine den dagen. Rart hvor mange hyggelige assosiasjoner jeg får av å lukte på treets forsvarsmekanisme.

Om fem dager er det julaften. Eller, fire dager har det plutselig blitt. Om nesten nøyaktig fire døgn så sitter jeg her som jeg sitter nå, og ser på Tom & Jerry episoden som handler om dagen før julaften. Det er en av de mange hyggelige tingene som vil skje i tiden fremover.

Juletreet er just pyntet, og i morgen, etter at treet har stått over natten og spredt god lukt over hele stuen, vil stuen lukte ekstremt jul. Ikke minst så ser den veldig julete ut, og det hjelper bittelitt på stemningen. Jeg har allerede fått sett mange av favorittfilmene som handler om jul, deriblant Polarekspressen, Mikkes Jul i Andeby, Mikke og vennene hans feirer jul, O' jul med din glede, Love Actually og A Christmas Carol i fra 2009. Jeg har enda Elf, Mikkes Magiske Jul - Innesnødd i Musehuset og Hjemme Alene 1 & 2 stående usette for denne julen, så på filmfronten har jeg meget å se frem til.  Tipper også at jeg kommer til å se Love Actually én gang til før julen tikker inn. Og siden jeg nå hører på musikk fra A Christmas Carol, ser jeg for meg at den også blir sett en gang til før jul. Milde måne, Alan Silvestri kan lage musikk. Merk spesielt 1:12 - 2:25, det gjør hele sjelen min balansert.

Ellers blir det veldig hyggelig å ta en tur til Oslo på onsdag for å treffe gode mennesker fra folkehøgskolen, for så å reise hjem på torsdag med en hyggelig dose julestemning og snille minner, vel vitende om at det da er lille julaften dagen etter. Driving home for christmas av Christ Rea kommer utvilsomt til å bli hyppig spilt til torsdag.
Lille julaften kommer nok også til å bli hyggelig, hvert fall på kvelden, med julegrøt hos besta og farfar, i hvert fall Grevinnen og Hovmesteren på TV og annet hyggelig. Jeg kommer sikkert til å glo fjernt og gledelig på juletreet den kvelden også.

Julaften blir også hyggelig. Julehefter fra Disney som jeg leser ivrig og fornøyd gjennom. Gaver som blir hentet opp fra boden og plassert under juletreet. Tre nøtter til Askepot, hvor avdøde Knut Risan sin fantastiske stemme gjør over halvparten av filmen så hyggelig som den er. Disney sin julekavalkade, som jeg dessverre bare får sett 5 til 10 minutter av. Eller, det er vel ikke helt dessverre, siden grunnen til at jeg kun får sett maks ti minutter av den er kirka, som har blitt en årlig tradisjon. Kun én gang i året har kirka meg som en frivillig gjest, og det er på julaften. Det er ikke helt jul for meg uten å høre presten, som dessverre, i de siste juletider, har vært en av de kjedeligste personene jeg vet om, si: "God jul, alle sammen.", før alle går ut av kirken, prater løst og fast om at det var godt å se vedkommende igjen, tar hverandre i hånden, ønsker hverandre god jul før de setter seg i bilen, som oftest fint pyntet, og kjører hjem til deres egen hyggelige julefeiring. Bare tanken på det gjør meg ganske glad.

Julematen blir også god. Alt. Alt blir godt. Jeg gleder meg litt, jeg. Ser for meg at jeg har en ekstremt god uke foran meg. Du også. (:

Jeg er imponert over meg selv som skrev en innleggstittel på engelsk.. Nei. Ikke egentlig. Jeg måtte bare ha noe å starte innlegget med, selv om jeg allerede vet hva jeg vil skrive om. Teknisk sett kunne jeg ha startet på en annen måte, om noe mer relevant enn at jeg var imponert over meg selv, noe jeg kjapt motbeviste at jeg ikke var. For en tåpelig intro..

Av en eller annen grunn synes jeg det er bittelitt artig å se på unike tidspunkt på klokken. Klarer jeg å se på klokken med en tilfeldighet, og oppdage at klokken er 22:22.. Da blir jeg, for bare en kort tid, glad. Tiden gjør meg i en kort tid glad. Det samme gjelder om tidspunktet er 11:11, 12:34, 13:37 eller tall som blir et slags mønster, slik som 12:21, 15:51 eller 23:32. På grunn av filmen 3:10 to Yuma, synes også jeg det er hyggelig å se 15:10 på klokka. Jeg vet du bryr deg.

En annen finfin ting med tid er uttrykk. Man sier ofte to sekund, to minutt eller "et par minutt", enda vi vet at en bruker atskillig lenger tid på hva man skal gjøre i løpet av de sekundene eller minuttene. Som oftest, hvert fall. Enkelte klarer faktisk å holde tiden de sier de skal bruke, selv om et "to sek(und)" er litt for kort tid til å gjøre ferdig oppdraget man er midtveis i på et spill, lagre, lukke spillet og løpe opp for å spise.
Det er litt merkelig at det er tallet to som får gjennomgå. To minutt her, to minutt der. Folk blir lei av tallet to. Hører folk noen si "to minutt", da vet de at det vil bli en lengre ventetid enn hva som just ble sagt.

Noen sier to minutt, og de kommer tilbake fem minutter senere. De kunne like gjerne sagt "fem minutt!". Men å si fem minutter blir som oftest regnet som en pause. Når man hører en kollega skal ta en fem minutter, betyr det som oftest at de tar seg en tur utenfor og røyker. Eller drikker kaffe i ti minutter.

Å bruke ordet kvarter i stedet for 15 minutt er mer beroligende. For min del høres det mindre ut å vente i tre kvarter i stedet for 45 minutter, selv om jeg vet at begrepet av tid er det samme. Men før ordet kvarter så sier en tre, og når en hører et mindre tall i en setning mot et større tall, da høres det laveste tallet kortest ut.

Jeg merker også at enkelte tar det som en utfordring når en sier en spesifik tid, i stedet for to minutt. Sier en person "Jeg kommer om to minutt", så er det ingen som gidder å bry seg med å ta tiden. De aksepterer at vedkommende kommer om to minutt.  Men om noen skriver "Er der om tolv minutt", eller "Sykler, er der om tre minutt og tjue sekund", da blir mottakeren av meldingen nysgjerrge, og ser regelmessig på klokken. De følger med, og venter på å si "Hah, du var femten sekunder for sen!" eller "Ey, du kom før tiden.." når du kommer i synsfeltet dems eller inn døren. Uansett hvilken kommentar, så fremkaller det et lite smil. Eller så gir folk faen i om du kommer om fem minutt og atten sekunder, for dermed og undre på hvorfor du gadd å skrive så mye i det hele tatt. Du kunne jo heller skrevet "kommer straks", selv om det ofte kan bety fire minutt eller tretten minutt.

Før jeg ender opp i å skrive masse babbel og spjatt, noe du kanskje allerede synes at jeg har gjort, så avslutter jeg nu. Og jeg vil også nevne at jeg hørte på John Barry - The Jogn Dunbar Theme hele tiden mens jeg skrev. Jeg forstår den tidligere paven Johannes Paul II av musikken fra den filmen var et av favorittstykkene hans. Veldig godt.

Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke har skrevet noe om Pokémon i løpet av mine tilnærmede to år som innehaver av denne bloggen. Ikke at det har skapt noen konflikter eller reddet en rotte's liv fordi jeg hverken har eller ikke har gjort det, men jeg tenkte det er verdt å gjøre det. Mest av alt fordi det er en stund siden jeg har gjort noe aktivt her (mitt liv er relativt uinteressant) og fordi det var såpass stort før.

For enkelte er Pokémon, eller Pocket Monsters som de er en forkortelse for, på godt norsk lommemonstrene, fortsatt en stor interesse. Og jeg klandrer de ikke - det er en finfin verden å drømme seg bort i. Jeg tror jeg tør og garantere at over halvparten av folk som så, ser eller har sett Påkemån, har hatt en uskyldig drøm om å gå rundt land og fjell på jakt etter små, snåle skapninger som lever i baller.

På folkehøgskolen jeg gikk på fikk jeg på teknisk vis tak i de ti første episodene av Pokémon. Gratulerer, tenker du. Bit av en kake. Men, en ting gjorde saken til en stor greie - det var Pokémon med norsk tale! Jeg kjente en klump, en behagelig klump i magen når jeg så gjennom første episode. Episoden hvor vi blir introdusert til arenaene hvor mesterne kjemper, vi møter på Ash, vi møter på Professor Oak (som har en av de hyggeligere norske stemmer Norge kan tilby), Pikachu, Ash sitt forsøk på å hindre en stor flokk med Spearow i å angripe en skadet Pikachu, Gary, en person vi får inntrykk av er kjempeflink og som vi da frykter litt, Gyarados som svømmer under vannet når Ash har hoppet fra klippen for å unnslippe sinte Spearow's, den store, ukjente påfugl-lignende Pokémonen som flyr over himmelen og inn i regnbuen på slutten av episoden, som lar oss sitte igjen med tanken om at "Oi, selv Pokedexen vet ikke noe om den. Spennende!"

Det var et magisk øyeblikk, og etter episoden satt jeg med mange frysninger og mange nostalgiske minner. Gleden av å kjøpe en ny pakke med kort, ofte med et håp om å få et kort med glans. Spille stein, saks, papir om kortene. Sette de sjeldne du ikke ville miste inn i fine permer. Gå med resten i store, gjennomsiktige plastikposer. Bytting av et sjeldent mot et sjeldent, eller tre vanlige mot et sjeldent. Team Rocket med Koffing, Ekans og Meowth som sine "onde" Pokémon. Ash, Misty (som stadig klaget over sykkelen Ash ødelegger i 1. episode) og Brock.
Pokémon var jo grunnen til å stå tidlig opp i helgene for å få det med seg om morgenen. Og Pokémon fikk meg ufattelig lei meg i episoden hvor Ash reiser fra Pikachu når de i episoden treffer på en flokk med ville Pikachu'er..

Fantastisk greie. Pokémon fortjente dette innlegget. Og jammen fortjener det mitt lille bry med å laste opp disse bildene. Kos deg.



Mauren. Et rart lite vesen som jeg ikke helt klarer å finne betydningen av. Jeg har ikke funnet noe positivt om de når jeg satt i sted og tenkte på om mauren er til noen nytte for verdenen. Det gjorde at jeg valgte å taste inn ordet "maur" på google sin søtemotor, og trykket inn på den øverste linken som kom opp; Wikipedia. De kunne heller ikke komme med noe nyttig om mauren. Ubrukelige vesen.

Det er mellom 12 000 og 15 000 maurarter i verden. De fleste er under 1 cm lange. Dronningen er som oftest helten til maurene, og hannene som parer seg med dronninger, dør kort tid etter paringene. Enkelte maur kan gjøre verden enda mer plagsom med å utvikle vinger. Av alle artene så er det rundt 35 maurarter som holder andre maur som slaver - to av artene er i Norge, og begge artene i Norge som holder andre maur til slaver, har sauemaur som slaver.
Noen maur kan til og med defineres som plagsomme maur. De er plagsomme fordi de kan etablere bol/koloni inne i hus. Om det har blitt etablert en forbanna koloni i nærheten av rommet mitt tvler jeg egentlig på, da det kun er to-tre idiotiske maur som svirrer meningsløst rundt på pulten min hele tiden.

Etter all sannsynlighet så leter de nok etter noe brukelig og spiselig. Noe godt noe. At de ikke har gitt opp enda forstår jeg ikke - de skal ha skryt for pågangsmotet. De har garantert saumfart hele toppen av skrivepulten min to ganger, og om mauren noen ganger har rykter ute og går, og de faktisk kan forskjellen på mennesker, så er jeg nesten litt skuffet om jeg ikke har fått et rykte som "enda en notorisk maurmorder".

For det er hva jeg gjør. Dreper. Kaldt og brutalt. Jeg som egentlig misliker det å drepe ting, selv den minste, men plagsomme maur, jeg dreper de. Små, sorte flekker som kravler rundt på pulten. De er små, men herregud som jeg klarer å oppdage at de er tilstede. Det er plagsomt. Distraherende. Jeg klarer ikke å nyte det å se på en serie uavbrutt, fordi mine øyner ser et naut av en maur som vimser rundt.

Hva pokker innbiller mauren at den skal finne på en skrivepult som kun har et filmmagasin, en gammel Creative mp3-spiller, to headset, en konvolutt, et cover til et spill, en lommebok og en tom eske for ubrukte CD-plater? Tåpelige insekt.

Jeg håper virkelig at mauren kun gjennomgår en slags fase - de utforsker sikkert mulige steder for mat, og har kanskje hørt om at jeg drikker en del brus. Kanskej de håper det er et par mikroskopiske sukkerflekker. Jeg håper de velger å stikke asap, sånn at jeg kan spille i fred.

Vil forresten opplyse om at jeg drepte fem maur i løpet av tiden jeg brukte på å skrive dette innlegget. Og jeg var litt uenig med wiki om at det ikke var noe nytte for maurene, utenom å være fór for maurslukere, så jeg søkte litt til. De er visst ganske vesentlig for økosystemet i verden. Små ting - viktig forskjell.
Likevel så ber jeg om at de kan gjøre forskjellen et annet sted i verden, enn på skrivepulten min. Jeg gjør min egen vri av Clint Eastwood's karakter sin kjente replikk fra filmen Gran Torino (2008): Get off my lawn. Til maurene tenker jeg: Get off my desk. Forbanna maur..

I dag så våknet jeg til vanlig tid, rett over klokken åtte, etter å ha sovet mine vanlige seks timer. Jeg misliker å våkne tidlig, jeg er gjerne personen som er sent i seng og litt senere opp. Men i dag var det bittelitt annerledes. Det var sol ute. Det var en hyggelig morgensol ute, som sikkert hadde vært tilstede i et par timer allerede. Jeg følte meg litt mer vel når jeg oppdaget det. Dagen virker plutselig bittelitt bedre.

Det er artig hvor lite som skal til for å lure oss mennesker til å tro at dagen er litt bedre. Sol på morgenkvisten? Ah, for en vakker dag! En følte seg våken med en gang en våknet, uten et skikkelig "morratryne"? Dette er min dag i dag. En har faktisk god tid før jobb/skole begynner? Det er en god dag. Bilen, som enkelte ganger er hard å starte, startet med første tenning. Fantastisk!

Ikke bare er det artig, men det er også ganske fint at et menneske kan være så enkelt å glede. Et smil, en vårblomst som lukter godt, solen, en god frokost, god tid.. Små, gode øyeblikk som gjør hverdagen bittelitt bedre.

Oog, jeg er tilbake. Kanskje. Det har jeg jo sagt før, og det har likevel endt opp med at jeg ikke skriver her med jevne mellomrom. Ikke i det hele tatt. Jeg har kun endt opp med å skrive litt og litt, bare for å skrive. For å prøve å skrape frem lysten til å skrive litt igjen. Det har vel egentlig fungert. Jeg har alltid har lyst til å skrive, men de gangene jeg har hatt lyst, har jeg endt opp med å prate lysten bort. Med andre ord, jeg formidler hva jeg har i hodet verbalt i stedet for å skrive tankene ned, hit..

Men nå har jeg sett film i to og en halv time, jeg har sagt lite. Og før jeg reiste på film, så sa jeg heller ikke stort. Det eneste jeg gjorde var å akseptere at mor tinet opp noe rullekake jeg kunne ta med på film, og svare nei på et spørsmål fra samme person. Og så sa jeg hei til min far. Nå kan jeg ta meg tid til å skrive litt. Det er også positivt at det er fredag nå/i morgen, alt etter hvordan du selv ønsker å tenke, for det betyr at jeg kan sitte litt lenge oppe. Slappe av, skrive litt, høre på avslappende musikk, kanskje spille litt før jeg velger å sove i noen flotte timer.

Jeg har vel egentlig ikke skrevet noe særlig siden innlegget den sjette april. Jeg publiserte et eller annet mens jeg var i Hamar og levde rollen som en sunn, norsk ungdom med sanse for friluftsliv, mosjon og sunn kost. Det begynte bra, før min hjerne, eller kropp, eller en ond kombinasjon, sa til meg at "Nå skal du gi faen i å skrive, legg deg litt ned på tastaturet ditt, du." Jeg gjorde det, og våknet etterpå. Leste at jeg hadde lovet å skrive mer, men det skjedde jo ikke. Siden har jeg ikke publisert en eneste setning, ikke en simpel E, M, C eller Ø engang. Likevel så har jeg oppdaget at folk har vært innom. Sjekket om det har vært noe nytt fra denne to meter høye skapningen. Jeg har ikke betalt noen for å gå inn og sjekke siden min, så de har gått inn av fri vilje.. Og det er litt hyggelig å tenke på. I sin fritid, eller i et øyeblikk av nysgjerrighet, så har noen mennesker, hver dag, gått innom her og sett etter nye ord og setninger å lese. Akkurat det må være en fin faktor for meg til å skrive litt i ny og né.

Det skal forresten nevnes at TG var veldig bra, søvnen og følelsen av å legge seg i en seng etterpå, er overlegen mange andre øyeblikk når en legger seg for å sove, og alle bør oppleve gleden av å vandre sammen med fire andre mennesker, som på et visst punkt er like overtrøtte som deg, og så spise pizza på Peppes. Og ja, en ting som ble veldig gøyalt å spøke med, er et spørsmål jeg tok opp da: "Hva ville du ha lært katten din å si om du kunne lære den to setninger?"

Ellers går min verden sin egen gang. Jeg har i det siste tilbrakt mye tid i Mojave-ørkenen, hvor jeg har drept mange mennesker og muterte skapninger. Jeg har ikke sett for mye på film, ei for lite. Dataen har vært min venn, men jeg føler også jeg har vært noenlunde sosial. Jeg fikk, med overraskende ro den dagen fristen gikk ut, søkt på skole. Det blir mest sannsynlig en mer sørlending av meg enn hva jeg allerede er. Og jeg ser frem til sommeren. Slappe av, sitte lenge oppe og være det nattdyret jeg er. Spille, se film og tenke at livet er ganske greit. Treffe mennesker og dyr. Finne en fin gresslette, ringe noen venner og drikke meg full der. Forhåpentligvis bade.
Sommer, ja. Jeg ser frem til det.


Friheten. Det høres veldig riktig ut å sitte på det gresset, ignorere tanken på at maur og diverse faenskap surrer under deg, ligge rett ut på gresset, lese en god bok og slappe av med den væsken og maten du ønsker. Yes, please.

Her er forresten en film jeg ikke har sett få ganger siden første gang jeg så den.. Mannen er rå, og det gir meg, hver gang, lyst til å stenge meg inne på rommet med masse Disney-filmer og alksens goder.

Solen smyger sitt gulaktige morgenlys inn mot alle de små åpningene som er her i Vikingskipet. Security-vaktene går rundt i skipet og vekker opp noen av de stakkarne som ligger og sover under bordet, men har enda ikke rukket å si noe til kameraten min. Selv om jeg hørte at de var mye strengere med ting i år enn i fjor, har de kanskje forståelse på at å legge seg under pulten når en er på et stort dataparty er litt enklere, enn å vandre sløvt rundt i en halvtime for så å finne en stusselig liten plass å slenge seg nedpå. Kanskje en er heldig og får en person (mest sannsynlig gutt, da 97% her er gutter).

Jeg er på TG, som det kanskje har blitt opplyst til verden om. For samtlige. Dette blir vel begynnelsen på den fjerde dagen, og den siste hele dagen her i Hamar. The Gathering er stort. Utvendig ser skipet ikke så altfor svært ut. Når en kommer kjørende over broen som er rett før, så får en ikke helt inntrykk av at en kan stappe 5000 - 6000 mennesker der inne, og 4000-5000 datamaskiner + flere stands og små boder. Men joda. Det er et faktum. Det er livlig her inne nærmest 24 timer i døgnet. Og det er ufattelig mange mennesker her; tynne mennesker, tjukke mennesker, mennesker med rotete skjegg, mennesker med noen stilfulle tredagers-stubber, mennesker i joggebukse og singlet (som viser seg å være på grensen til mest populære klesstil her), sære mennesker, mennesker som går i frakk, mennesker som skriker, mennesker som ikke ser ut til å uttrykke noen særlige miner, mennesker som har internetfenomener på hjernen. Jeg strakk meg plutselig skikkelig godt, og mistet lysten på å skrive mer om mennesker.

Men det er avslappende, tross bråket fra alle de tåpelige høytalerne som folk har brakt med seg. En gjør hva en vil - laster ned ting, ser på foredrag og konkurranser, spliller, er med på konkurranser, slapper av med venner.
[For en lusen avslutning, men jeg fant plutselig en interesse for å legge meg litt. Nedpå. Tastaturet, kanskje..
Moar to come]

Det er vel egentlig slik at en skal skrive ting ganske kjapt etter å ha opplevd noe, for da har man den ferskeste følelsen av hvordan det var. Det er sikkert ikke nødvendig når det gjelder en reise en har vært på, hvert fall ikke når en har vært på stedet før. Uansett, jeg var i Oslo i helgen. Og jeg kom hjem på søndag.

Jeg var både flink og tøff som fikk fri en dag ekstra for å reise til min kamerat i Oslo for å besøke han. På torsdag ble jeg kjørt ned til Kristiansand for å leke togpassasjer i nærmere fem timer. Noe av det første jeg gjorde på toget var å studere personen som satt på siden av meg, for så å lage noen fordommer. Han satt i en joggebukse, sort, av ukjent merke, og hadde en sort og gråstripete hettegenser. Han hadde en tribaltatovering på venstre underarm, en piercing i høyre øyebryn, mørkt, kortklippet hår og han satt og leste i FHM en god del av turen. Jeg følte meg automatisk litt bedre enn han, men for å ikke gi meg selv noe særlig dårlig samvittighet av å leke for overlegen i hodet mitt, så tenkte jeg også at han helt sikkert er ålreit, at han har et bra liv, har hatt en del artige øyeblikk med sine venner og at han bare har en slapp dag klesmessig.
Slike dager er for så vidt gode, nei, fantastiske, når en finner ut at dagens stil er joggebukse og en sliten t-skjorte. Ære være de dagene.
Han snakket for så vidt ikke til meg, og jeg snakket heller ikke til han, enda jeg kan se for meg at det er en veldig hyggelig ting å gjøre med fremmede mennesker. Vi satt med hver våres ting å gjøre, han med FHM, drikking av Urge og støtting av hodet mot vinduet, mest sannsynlig forsøk på å sove, noe jeg tror han fikk til av og til, og jeg duppet av gjentatte ganger, spiste boller og leste i "Kafka på Stranden" av Haruki Murakami. Jo, jeg hørte også på musikk, utvilsomt en fin ting å gjøre.

Ellers var turen til Oslo en veldig hyggelig tur. Jeg fikk se filmatiseringen av en bok jeg har lest (Norwegian Wood), jeg traff på et par gode mennesker jeg ikke har sett på en stund, jeg hadde et svært hyggelig måltid på Peppes Pizza med min kamerat som jeg besøkte, jeg fikk handlet meg det nyeste Sims-spillet, en film og sesong tre av The Big Bang Theory, spiste Grandiosa to ganger og spiste hele tre wienerpølser på søndag. Per Ånund - takk for en hyggelig helg i Oslo ^^

Utenom å ha vært i vårt lands hovedstad, så har jeg gjort skremmende lite. Jeg har sett film med folk, drukket Cola, spist litt mat og brukt en del tid på datamaskinen. Ja, og så har jeg tenkt at det er stadig kortere tid til fristen om å søke på skoler går ut. Og jeg aner faen ikke hva jeg vil. Enda!
Det er nesten så jeg har lyst til å gjøre det samme som en av hovedkarakterene i den nevnte boken som jeg leser i, etter hvert gjør - han reiser i en tid opp i en ensom, liten og gjemt hytte på fjellet og bare er det. (Inntil videre, hvert fall. Jeg har ikke lest ferdig om hans opphold på det fjellet..). Men det er litt fristende - være på et sted, uten elektronikk og andre ting som forstyrrer, annet enn bøker og nødvendige overlevelsesmidler. Hatt masse tid til å lese om nyttige ting som kan fremheve min mening om hva jeg har lyst til å studere videre på. Tenke.

Jepp, jeg vet at du sikkert tenker at "Du. Kjetil. Alene på en hytte, uten elektronikk, isoloert. Det hadde aldri gått bra, i alle fall ikke i lengden." Og jeg er helt enig, jeg hadde nok gått av skaftet etter første natt. Fantastien min hadde mest sannsynlig tatt overhånd når jeg skulle ha sovet. Tenkt på vakre, asiatiske jenter i hvite kjoler og sort hår, gående utenfor hytteveggen. Tenkt at hver lyd jeg hørte var et skummelt dyr som ville meg vondt. Jeg hadde mest sannsynlig blitt noe sprø og søvnløs, og lengtet etter sivilisasjonen. Men tanken på å hatt et sted som virkelig hadde fått meg til å tenke givende og fornuftig, det høres deilig ut. Uten noen særlig forstyrrende faktorer, utenom en dekning til mobilen, slik at noen kunne ha sendt meg en melding om når det er mat, eller om hvor pokker jeg befinner meg. 15. april - dagen påskeferien starter og dagen fristen går ut. For en fryktelig (og) vakker dag.

Jeg ble spurt i kveld om jeg ikke hadde noen planer. Mitt svar var at planen min var å finne en plan. Senere i kveld kom samme person innom og spurte om jeg fortsatt ikke hadde noen planer. Svaret mitt var fortsatt at jeg jobbet med en plan om å finne en plan, men at jeg mest sannsynlig ikke fikk noen planer.
"Så kjedelig.." svarte vedkommende. "Tja, neida.." sa optimistiske Kjetil.

Vedkommende hadde litt rett - jeg kjedet meg litt, til tross for mange uspilte spill, uleste bøker og usette filmer. Jeg følte en trang for å være sosial, og likevel lite lyst til å gjøre noe. Film hadde vært bra, tenkte jeg.

Jeg er teit og stopper setningen der. Dette lesestoffet gir deg ingenting. "Ah, Kjetil ville se film? Interessant. Fikk han sett film med noen? Nei, ikke det? Akkurat.. Jeg tar meg en bit av vaffelen min og sjekker om noen har skrevet noe nytt på face, jeg."
Akkurat i kveld hadde det vært litt hyggelig å reist på en hytte. Jeg var på en hyttetur for en uke siden, men har ikke skrevet det før nå. Det var en avslappende greie å gjøre. Sitte innestengt i en bygning, hvis elektrisitet er til på grunn av solcellepanel. Slappe av i en stol og spille brettspill i mange timer i strekk, mens en av og til strekker seg etter noe sjokolade, eller tar initiativet til å reise seg opp av stolen og åpne verandadøren, ta to små og feige skritt ut på det halvfuktige treverket og strekke armen sin etter Colaen som en på forhånd har dyttet ned i snøen for å kjøle den ned.

Jeg satt også på med snøscooter for første gang, hvert fall som jeg kan huske. Jeg var visstnok litt vrien å ha bakpå, fordi vekten ble så høy og sånt. Kjekt å vite.
Utenom det så nøt jeg våren som virkelig har slått til. Jeg leste i en bok, slappet av i en stol på verandaen på hytta, hadde solen varmende i ansiktet og følte at livet var meget ålreit.

Det tenkte jeg på, før pappa åpnet døren inn til rommet mitt i kveld og spurte om jeg skulle være med å kjøre en sekshjuling fra en destinasjon til en annen. Det må være noe av det mer tilfeldige jeg har blitt spurt om på en fredagskveld i mars, da jeg 1) Ikke interesserer meg for slikt (Og det merket jeg spesielt når jeg stod og ventet på at pappa og personen som eier sekshjulingen pratet om praktiske ting med den, og at det er noe hjemmelaget som de har satt fast på rammen av sekshjulingen.. Kjente jeg ga ganske faen) og 2) Ikke har, hverken jeg eller noen i familien min, et motorisert kjøretøy som for eksempel firehjuling eller sekshjuling som en kan kjøre på.

Uansett - det var chill, merkelig nok. Jeg har intet imot det når det bare gjelder at jeg sitter på og gjør ingenting. Da skal folk få lov til å lovprise kjøretøy så mye de vil. Pappa kjørte sekshjulingen til der han skulle, og jeg satt bakpå planet, slappet av og kikket på stjernene. Å kikke på stjerner er undervurdert, det er så avslappende og fint å gjøre.
Og når jeg kikket på det, kom jeg til å tenke på en ting jeg har tenkt mange ganger - hvor fint hadde det ikke vært om overdrevne og mytiske ting, eller spektakulært visuelle ting, skjedde her på jorden?
Ta for eksempel himmelen - et stort og kraftig lys med fine farger som av og til lyser opp på himmelen, en sjelden gang (En skal liksom være heldig om en får sett det), uten at det skal være noe fare for menneskeheten og andre elger. Eller at drager, titaner og troll eksisterte, kun for det mektige visuelle syn. Åh, fint. Det kan være et innlegg en annen gang, en gang jeg skriver litt mer strukturert eller noe. Mer ryddig. Dette innlegget er bare rot, og derfor tror jeg at jeg avslutter det nå..

Og jeg legger til en hyggelig fil til slutt. Enjoy.

Ble visst to filmer.. Ewan Dobson er så fantatsisk på gitar at det er verdt å publisere her.

Jeg er kanskje litt giret nå etter å ha proppet i meg litt sjokolade i løpet av kvelden. Et godt grunnlag for å skrive litt her på bloggen min, som jeg ikke har gitt opp eller noe. Jeg fikk faktisk et spørsmål av en kamerat om jeg faktisk har gitt den opp, men se nå - du leser noe som nylig har blitt publisert.

Det er likevel nærmere tre uker siden sist jeg har skrevet noe. Jeg har sett folk vært innom bloggen, jeg har selv logget inn for å sjekke diverse, og jeg har sett at folk har vært innom. Det er hyggelig at folk har vært innom, og derfor litt kjedelig å ikke føle for å skrive når det faktisk er folk som er innom, mest sannsynlig for å se om jeg har skrevet noe. Er vel litt som å ta bryet med å gå fra den gode plassen på stranden som du ligger på, for å kjøpe en is i boden som står 140 meter fra deg. Men nei, det kan du ikke, for iskrem-mannen har vært lat og ikke giddet å kjøpt inn mer is.. Du fikk ikke is, du. Akkurat som at du ikke fikk noe nytt å lese de gangene du kanskje var innom. For alt jeg vet er du en ny leser som aldri har trykket deg inn her før, ei lest..

Men nå skriver jeg igjen. Jeg liker det. Det er litt absurd, hver gang jeg skriver igjen innser jeg at det er litt befriende, og det går likevel lang tid mellom hver gang. Jeg ser frem til når jeg kan skrive fritt igjen. La rare hendelser i hverdagen avgjøre litt om jeg har noe teit å skrive om på bloggen. Klart, jeg kunne nok ha publisert et og annet kort innlegg i blant, bare for å vise omverdenen av jeg lever, jeg har bryet med å skrive, jeg har vært på skolen og jobbet, jeg så Oscar-utdelingen direkte på TV i vinterferien.. Men slikt gir du vel litt blaffen i. Hverken min eller din verden blir bedre om du får vite at jeg har publisert en oppdatering, om at jeg just har kommet hjem fra jobb og nå sitter og spiser en god brødskive. Det er mer verdt å skrive at jeg just har spist vafler og sett på anime med en god kamerat, en sen og helt enkel mandagskveld. Det viktige var kanskje at vi begge hadde en gjennomsnittsalder på 21, og at mor hadde laget røren. Så slapt, fint og nerdete.

Ser for meg at det kan bli litt hyppigere med innlegg etter hvert. Påsken nærmer seg med søte skritt, hvor TG står for tur. Jeg må virkelig begynne å ta et tak angående meg selv om fem måneder. Mildværet begynner for alvor å ta steget frem fra skyene, og våren sier svakt "Hei, hei, hallo!" til oss. Jeg kan snart gå ut litt mer, gå ut og se rare ting, gå ut og ta bilder og sitte inne og skrive ned ting jeg fant ut mens jeg gikk ute. For å gi meg selv ting å gjøre, kan jeg kanskje publisere diverse lister om favorittspill, favorittfilmer innen bestemte sjangere.. Kanskje..